Smileuke

Det er på tide å ta fram det helrøde gliset, etter 8-1 over Real Madrid og Manchester United på ei snau uke, hvor Liverpool hadde overlegen taktikk og matchvinnerne.

Av Torbjørn Flatin

Ikke uventet liret Alex Ferguson av seg så mye vrøvl etter klubbens største hjemmetap på over 17 år at selv fjernsynsstasjonen i Salford, som var de eneste han yndet å snakke med i etterkant av 4-1 tapet, valgte å redigere bort at manageren mente det beste laget tapte. Det beste laget vant, og selv om seieren nok var hakket for stort ut fra antall sjanser hadde Ferguson rett i en uttalelse, hvis du vinner med tre mål på Old Trafford fortjener du den rosen som blir deg til del.


MATCHVINNERE
Det gikk en strøm av varme igjennom kroppen da jeg så at Gerrard og Torres var med fra start, bare for 9. gang i ligaen denne sesongen. Alonso ute var en liten nedtur, og Arbeloa ville vært den naturlige høyrebacken, men jeg følte meg likevel trygg på gjestene fra Merseyside ville frustrere ligalederen med sin defensive disiplin.

En trygghet som ble mer frynsete da blodet strømmet vel mye oppe i hodet til Reina som ikke timet riktig da han valgte å gå ut på Park i en ikke altfor farlig posisjon ute mot siden av straffefeltet. Pepe er en glimrende keeper, men det er en liten tendens at når han en sjelden gang gjør en feil er det i kamper med høy temperatur.

Ronaldo kunne se seg selv i speilet etter sparket fra 11 meter, men i de øvrige drøye 90 minuttene sørget Fabio Aurelio og hans lagkamerater for at det som vanligvis er en farlig spradebass nå bare var en spradebass.

Gerrard og Torres hadde rufset litt i forsvaret til United, som har satt sine rekorder uten baklengsmål denne sesongen, men om det påvirket Vidic da Martin Skrtel dæljet til ballen fra eget straffefelt skal være usagt. Overraskende nok valgte serberen å la ballen gå forbi seg istedenfor å klarere med hodet. En ukarakteristisk feil, men jeg vil likevel påstå at han normalt ville ha sluppet unna med det ni av ti ganger. Det at det var Fernando Torres som siklet i hasene hans gjorde imidlertid at midtstopperen tapte den påfølgende duellen og kunne se at Liverpool raskt kunne utligne.

Like før pause snur scouserne kampen helt da Torres spiller opp Gerrard, som blir felt og selv setter inn straffesparket før han begynner å kline med kameraet til Sky. Fingeren vil bli pekt på Evra, men igjen vil jeg hevde at den kvikke venstrebacken i de fleste tilfeller hadde sluppet unna. Men Steven Gerrard er ikke som de fleste andre, de klivene han satte i gang for å få den nødvendige touchen på ballen før knottene til Patrice Evra er så godt som unike.

Det er slike matchvinnere som Liverpool ofte har fått i trynet mot andre mesterskapskandidater de seneste årene. Jeg kan huske 1-4 mot Chelsea for en liten håndfull år siden, og du forlot Anfield undrende hvordan man hadde greid å tape den kampen med tre mål etter at Traore hadde ?startet? det ved meningsløst å gi Drogba sjansen til å filme seg til et straffespark.


FULLSTENDIG LOJAL
Hvis jeg husker riktig stod det 55% ballinnehav til Man Utd, i de første minuttene etter en pause hvor de sannsynligvis har fått så ørene flagret av sin rødmussede manager. Helt naturlig, fra et lag som jaktet foran 75.000 tilskuere. Men ikke særlig urovekkende.

Rafa har en plan når han tar med seg sine menn til Old Trafford, og det blir en vanntett plan når hans ti utespillere gjør den jobben som keeper Reina nær hadde ødelagt men som matchvinnerne Torres og Gerrard rettet opp igjen.

Lucas er utskjelt, men viste hvorfor Rafa gir ham så mye tillit og stoler så mye på ham. En og annen litt uvøren takling, en liten feilpasning av og til også, men lar seg ikke påvirke av den trykkokeren som dette er, gjør ting enkelt og er fullstendig lojal i forhold til sine arbeidsoppgaver. Hver gang ballen ble mistet fra menn i grått var Mascherano og Lucas umiddelbart på sprang for å tette hull, slik Kuyt og Riera var det på kantene, og som ga forsvaret gode arbeidsvilkår.

United hadde løpt fra seg offensiven og adrenalinet i 2.omgang da de siste kort i form av trippelbyttet Scholes, Giggs og Berbatov ble sendt innpå i en arena hvor de tilreisende fra Merseyside for lengst hadde begynt å dominere både på banen og tribunen.

Like etter glapp det igjen, da en skjelvende Vidic igjen har en dårlig touch og gir Stevie G sjansen til å fosse forbi ved kanten av straffefeltet. Hvorvidt forsvareren får tid til å tenke så mye er kanskje tvilsomt, men det at det er Gerrard som er foran ham kan ha gjort avgjørelsen lettere om å prøve å sikre seg 8'er trøya som suvenir. Han vil ha visst at kapteinen til Liverpool ville vært umulig å stoppe når han først var forbi. Trolig har han også sluppet unna slike situasjoner flere ganger før i hva de lokale ynder å kalle et teater. "Det er fakta" ville vel Rafa sagt, men dommer Alan Wiley hadde en bemerkelsesverdig god dag. Det kan være flere enn Benitez som vil undres for lenge det går før herr Wiley igjen får fløyta i en viktig kamp i den røde delen av Manchester(!)

Fabio Aurelio uttalte i vinter til The Kopite at det nesten var pinlig hvor lite han traff på frispark i kamper i forhold til den presisjonen han viser på treningene på Melwood, men foran Stretford End ble det denne gang en innertier. Brassen er for tiden en av de mest undervurderte spillerne i Premier League, det er min påstand.

En annen spiller som har slitt med tillit hos fansen er Andrea Dossena. Ingen god venstreback er vel en konklusjon etter nesten en sesong i LFC, men han har fått vist at han har god presisjon i venstrefoten og han er en fighter. Han gjemmer seg heller ikke, og fortjener respekt for det. Det var neppe det han var kjøpt for men nå fungerer han som bra back up for venstrekanten, hvor han har kapasitet til både å legge opp til mål gjennom presise crosser og også score. To innbytter og to mål på under en uke, mot Real Madrid og Manchester United, er ikke så verst...

"En av tidenes største", skrev en kompis på SMS rett etter kampslutt. Det var i alle fall et av de beste resultatene, selv om storheten vil avhenge av ligaplasseringen i mai. Inntil da kan vi røde uansett kose oss med å ha skurt gulvet med rivalen litt lenger øst.